Om sinte menn og samkjønnede ekteskap

I debatten om samkjønnede ekteskap viser flere innsendere i avisene et skremmende og snevert syn på kristendommen. I det siste er selv noe så beskjedent som forbønnsliturgi for samkjønnede par blitt en het potet. Biskoper blir stemplet som vranglærere og homofile som syndere. Også debatten om "vår kristne kulturarv" og KRLE-faget, kan for så vidt settes i sammenheng her.

Slike påstander og holdninger reiser både bibelkritiske og ikke minst eksistensielle spørsmål. Ofte er det pastoralbrevene (Tim./Tit.) i Bibelen en vifter med. Det meste av disse er med all sannsynlighet ikke forfattet av Paulus, og regnes som noe senere mer strenge patriarkalske skrifter. De er fra en tid der forskjellene mellom menighetene og spenningen overfor storsamfunnet tiltok. Skulle man i dag ta alt "for god fisk", ville kampen mot kvinnelige lærere, prester og tekstlesere, samt påbudt hodeplagg for kvinner, være mye mer påliggende enn kampen mot samkjønnede ekteskap. Å argumentere mot "homoekteskap" på bibelsk grunnlag er nokså anakronistisk. I Bibelen finner man likevel mange overraskende varianter på giftemål og ganske varierende kvinnesyn.

Ofte glemmer en at giftemålet ikke er et sakrament i protestantisk tro, slik det er i katolisismen. Mange er mer katolske enn paven selv i disse dager. Muligheten for å velsigne det meste ble nok dempet med protestantismens komme, men også i dag kan man i prinsippet velsigne alt fra folk til fe og fjøs. I oldkirken var det dessuten et gjengs krav om at prester burde være enkemenn, altså ikke seksuelt praktiserende, men heller ikke ukjent med kjønnslivets problemer. Kvinner burde være "avkjønnede", eller mer som menn. En grunnleggende tanke i tidlig kristendom var at kjønn og ekteskap var noe man strengt tatt ikke hadde tid til, fordi tidens ende var nært forestående. Origenes gikk til det skritt å kastrere seg selv. Sex, barn og ekteskap var tidstyver som en helst burde unngå. De døde skulle man ikke gråte over, men heller glede seg over martyrene som ble slitt i filler av løvene.

Moderne teologer leser gjerne Paulus som en mann som sliter med sin egen seksualitet, herunder muligens homoseksuelle drifter. Vi har lett for å glemme at selv Paulus var et menneske av kjøtt og blod fra en streng jødisk kultur. Når vi tar brevene i Bibelen som "Guds ord" bli det virkelig vanskelig. Paulus er energisk opptatt av at seksualitet og ekteskap helst ikke skal ha noe med kristendommen å gjøre. Alle skal være like i troen på Gud, hevder han.

Vår protestantiske lesemåte, den såkalte "sola scriptura", går ut på at den enkelte troende skal kunne ha direkte tilgang på Bibelen på eget morsmål. I den katolske tradisjonen "finnes ingen frelse utenfor kirken", hvilket betyr at det var kirkens oppgave å tolke Bibelen for den troende. Bibelen er en fantastisk kilde til undring, spenning og glede, men dessverre virker den også som et ankerfeste til dem som oppfatter troen som et sikkerhettsystem, som enhetlige retningslinjer, og som noe som går foran fornuft og empati. Bibelens historiske og liturgiske mangfoldighet sauses sammen til en monolittisk mur. Behovet for slik trygghet kan religion dypest sett aldri gi. Selv troens dogmer, det være seg bekjennelser, bud, kristenrett, bibelbuer eller kristologi, er underkastet historiens omskiftelighet. Heldigvis. Troen setter en opp mot de store eksistensielle spørsmålene, og svarer på mange og underfundige vis. Den tematiserer vår eksistensielle utrygghet og sårbarhet framfor noe annet. "Jesus var en flyktning fra år null," sier Jan Erik Vold.

Fundamentalisme springer gjerne ut fra en frustrasjon over at virkeligheten og religionen ikke er slik noen ønsker at "sikkerhetssystemet" skal være. Ekstremisme, bokstavtro og religiøs aggresjon står alltid i et diametralt motsatt forhold til troens mystikk og mysterier. Ikke alle fundamentalister har en AK-47 på nattbordet. Man investerer i barnetro, i søte badebøker med Noahs ark og siste pastellrosa CD med Lisa Børud. Man griper til en bokstavtro pugging av bud og bekjennelser og lukker seg inne i egne trossamfunn og partier med enerett på sannheten. ...men stilt overfor eksistensens angst og religionshistoriens krumspring, så smuldrer vissheten før eller siden, slik den både skal og vil.

I møtet med troens omskiftelighet reagerer andre mange med steilhet og frustrasjon. Slik eksistensiell frustrasjon kan bli undertrykt/sublimert og ender da gjerne i naivitet, underkastelse, konformitet, tilstivnede bønner og overtro. Gud hjelper en med småting i det daglige, selv om tusenvis av uskyldige barn dør i fjerne himmelstrøk. Man inngår vaklende kompromisser med vårt moderne virkelighetsbilde selv. Engler, healing og "energier" fyller ut hullene i virkelighetsoppfattelsen.

Alternativt kan frustrasjonen munne ut i aggresjon, gjerne fordekt som velmenende ovenfra-ned-bud, eller som trusler og rene fordømmelser av både homofile og biskoper. I Statene er det igjen på mote blant kristenkonservative å slå både barn og koner, for dem på fullt pedagogisk og bibelsk grunnlag. Dødsstraff blir der, som i Iran, både en etisk og religiøs plikt. Religiøs aggresjon kan ta mange former for makt og utestenging, dessverre gjerne svært velmente. Det skorter ikke på sinte menn i vårt samfunn, heller. Da jeg studerte traff jeg en gang en svært ivrig kristen. Han fortalte meg at han tidligere var svært engasjert i å refse homofile med Bibelen i hånd. Det var helt til han en sein kveld hørte Gud selv spørre hvorfor han var så sint og streng. Virkeligheten, og kristendommen selv, overrasker stadig.

Bokstavtro skapelsesblunder

Også om sommeren dukker debattene om evolusjonen og skapelsesberetningen opp. Ikke før har redaktøren avsluttet en debattrekke, så dukker det opp en ny. Leseren sitter igjen med et inntrykk av at de bibeltro, fundamentalistene og kreasjonistene ikke kan la være å servere de samme argumentene gang på gang. De hamrer løs med kosmologiske og teleologiske gudsbevis, tautologier, og ordspråk. Forfattere brukes også til å slå folk i hodet med. Slikt tankegods er selvsagt interessant, men forholdsvis antikvert både filosofisk og teologisk. Det finnes ingen ubrytelige bånd mellom logikken og den jødiske/kristne skapelsesberetningen. Førkristen og indisk filosofi og religion er minst like egnet til å diskutere slikt. Religionshistorien er full av langt mer raffinerte skapelsesberetninger. Her ligger da også kimen. Når den bibelske skapelsesberetningen tas bokstavelig, neglisjeres dens historisitet. Teksten blir da en misbrukt og platt anakronisme. Den er ikke ment å skulle passe inn i vårt moderne verdensbilde. Å prøve på det er ensbetydende med å ville ødelegge denne kulturskatten. Dette er et litterært misbruk og kulturhistorisk overgrep.

Skapelsesberetningen (Mos 1.1) regnes til det laget av mosebøkene som kalles presteskriftet, altså de deler som ble forfattet under det babylonske fangenskapet (ca 596 f.v.t.). Denne hadde en åpenbar sosial og politisk funksjon. Det forklarer dens plassering foran den langt eldre skapelsesberetningen om israelittene fra Adam og Eva. Både assyrerne og babylonerne visste å knekke erobrede folkeslag. Deportasjon av det ledende strata i et folkeslag fungerte godt. Nordriket hadde, med unntak av en gruppe uglesette samaritanere, blitt nesten totalt assimilert noe tidligere. El/Elohim/El-Shaddaj-sidene ved israelittenes gud og tro, hadde vært greie å integrere. El er forøvrig ikke bare et navn på kristendommens gud, men også navnet på den skjeggete høyguden i flere kultuser i området.¹ Israelittene og den sterkt nasjonalistiske Yahwe var likevel seig. Ikke minst på grunn av den profetiske bevegelsen, men kanskje også på grunn den kultiske forhistorien som en kennitisk fjellgud som vanskelig lot seg avbilde.

Skapelsesberetningen ble således til som en mytopoetisk konkurrent til det allerede eksisterende fellesgodset, som for eksempel Enuma elish. For å beholde den israelittiske identiteten ved like, ble reglene for spiseforskrifter og omskjæring skjerpet kraftig inn, bokstavelig talt! I tredje mosebok finner en masse underfundig knask, her. Forskrifter som systematisk skiller folk fra hverandre, finner en også i konservativ islam. Mens jødene primært betraktet dette som en type etnisk separatisme, finner man den igjen i islam som en viktig sosial markør, for å bestemme inn- og ut-gruppene.

Poetisk og estetisk er Mos.1.1. en verdig konkurrent til andre myter. Det er likevel ikke innholdet som skiller skapelsesberetningen ut fra konkurrentene, men den geniale strukturen. Om fugl eller fisk kom først, er egentlig ganske uvesentlig, her. Vi hører om åtte skaperverk fordelt på seks dager. Rekkefølgen er for oss i dag totalt fjern. For eksempel blir fotosyntese umulig å forstå her fordi solen blir skapt etter plantene. Som poetisk bilde, er sekvens og logikk derimot av mindre betydning. Her finner vi idèen om hvile og fred (shalom). Også dagen, som enhet, forstås anderledes, den regnes her fra kvelden, ikke morgenen. Alt overskygges likevel av innføringen av sabbaten, en dag for resolutt arbeidsnekt -en religiøs streik om en vil, på en tid og et sted der Tempelet ikke lenger fantes! Den syvende dagen er fortellingens klimaks og aller viktigste funksjon. Beretningen grunner sosiale regler i det mytiske, ved å stå først i tiden og først i Loven. Hellig tid er derimot ikke det samme som klokkens. En rituell festkalender er heller ikke det samme som isotopenes halveringstid i et laboratorium. Skapelsesfortellingen er derfor først og fremst et sosialpolitisk dokument. Som det heter i evengeliene, er sabbaten blitt til for menneskene og ikke menneskene for sabbaten. Å sette denne opp mot kosmologien og evolusjonismen blir det reneste pølsevev av anakronismer. Er det noe skapelsesberetningen vitner om, så er det skapelsen til det jødiske folket. Den er en unik kilde til religiøsitet og tilhørighet, deriblant vår egen søndag. Den er likevel ikke en journalistisk rapport eller monteringsanvisning man kan lese forover og bakover. Kanskje burde flere faktisk heller lese anvisningene som følger med IKEA-møblene. Begrepet "fred" får da en ny mening. 

En bokstavtro lesing av Bibelen underminerer dens historie, spenn og rikdom. Fornuft og interesse erstattes av fanatisme, gjentakelser og propaganda. Dette er slett ikke uvanlig. Når religion fungerer som et sikkerhetssystem, både vil og må en forvente at folk går i akutt forsvarsposisjon. For absolutt sikkerhet er nettopp det religion ikke kan gi. Da går troens dynamikk i oppløsning. I psykologien snakker en gjerne om kognitiv dissonans. Sinnet søker etter nødløsninger for å opprette likevekt i selvforståelsen der trygghet og vaner blir utfordret. Benekting, overføring av skyld eller det å regelrett gjøre mye mer av den en allerede kan, er vanlige strategier. Spør røykere. Overført til religion, kan en gjerne snakke om åndelig dissonans. Aggresjon, trusler og politisk vold kommer også fra folk som oppfatter seg som kristne. Vi er bare blitt så inderlig ubekvemme med islamismen i nyhetsbildet. I kristendommen er det dog mer vanlig å vektlegge de estetisk tiltalende aspektene og fortrenge det skremmende, usikre og mangetydige. Kanskje er det et resultat av at bibelforståelsen er uforenelig med vårt moderne verdensbilde. Til tross for dåpsreformer, søte barnebøker og familiegudstjenester med barnegospel er det tvilsomt om troen overhodet er ment å skulle gi slik sikkerhet og trygghet. Det virkelig eksplosive budskapet i evangeliene handler svært ofte om det motsatte. Å forenkle er ikke alltid særlig lurt.

1 Israelittenes tro på denne tiden, var i større grad monolatri enn moniteisme. Man fornektet ikke de andre gudenes eksistens. Også Gud må drepe et sjømonster for å ordne kosmos, ikke ulikt Marduk/Assur versus Apsu og Tiamat. Likeledes finnes det i Bibelen flere tilfeller der konger bryter "eksteskapet" mellom folk og gud. Fra gullkalven (Baal) under Sinai-pakten, via Athalia og videre. Noe av monolatrien kan svare for den lett synkretistiske karakteren av gudebildet, der patriark- og stammeguden blandes med fjellguden, som igjen blandes med byguden og nasjonalguden. Siden kan en også tale om en viss synkretisme via filosofien (Platon, Plotisn, m.fl.) og hellenismens og mysteriereligionenes guder (bl.a. Helios, Aion, Eros, Osiris, Dionysos, Zeus og Mithras).

Først etter eksiltiden merkes trykket mot monoteisme fra den karismatiske profetbevegelsen, men noen systematisk teologiske framstilling av slikt finner en ikke før på 900-tallet v.t. Israelittenes og jødenes religion var primært en handlingens religion, gjerne inndelt i to fløyer blant eliten, nemlig "hengivelsesfløyen" (profetene) og "lovfløyen" (prestene). Menigmann må ha befunnet seg et sted imellom alt dette, mellom festkalender, sosial plassering kontra renhetsforskrifter, hellige "healere" og apotropatisk praksis (avvergende magi).

Et avisinnlegg fra en tidligere jul

Et avisinnlegg... 

 Julen 2010-11 blusset igjen debatten om evangelienes historisitet opp etter en journalist-kronikk. Atter en gang spikket jeg på et innlegg som jeg dessverre ikke orket sende. Debattene i Fedrelandsvennen har ofte preg av å være minituøst heavy skyts som ikke treffer målet godt nok. Presten Wennersland og Gelius har i det siste hatt viktige innlegg, hver på sine felt. Omleggingen av statskirken har nok vært delaktig her...

Nedenfor følger mitt jule-innlegg. Tille fikk jeg aldri bestemt meg for.

Fjeld og Søvik mener Vegge ved UiA er en løpegutt for liberalteologien. De imøtegår aviskronikken ved å hevde at Lukas bedrev historisk dokumentasjon og at julefeiringen derfor kan bestå. Heldigvis tar ikke alle på redningsvest og hjelm når kronikkene om julen dukker opp. Vi kjøper gaver, peller rosiner, og koser oss med populærvitenskap, selv om teologene og misjonærene mener de vet best. Teologer skiller ikke alltid mellom vitenskap og tro, og dette benytter de gjerne for å overtale. Når troen ikke former vitenskapen, går en opp i forsvar. En historisk undersøkelse vil likevel verken anta eller angripe Guds eksistens, noe fundamentalistiske eller konservative kan finne støtende. Også barns tro på tannfeen krever respekt. Man vil belyse fenomener fra flere sider, ikke ut fra Normisjons vedtatte sannheter. Teologien og foreningene har store vansker med å skille mellom religiøse erfaringer/uttrykk og religiøse sannheter. De står alltid innenfor. Argumentet til Fjeld og Søvik er at Lukas er helt til å stole på fordi muntlig overføring gjerne er troverdig. For å bli interessant må slikt utdypes og settes i dialog med andre syn, ikke brukes til å hugge hodet av kjettere med. Forklaringen har dog den ulempe at den stort sett peker tilbake på en fundamentalistisk bibeloppfatning. Den er altså et trosutsagn. Den viser mer av teologenes standpunkt enn hva den tilfører av historisk kunnskap. Lar en den bli enerådende vil den avgrense vår forståelse. I dag tror vi at alt må kunne filmes for å være virkelig. Evangelistene framstilles som journalister. Fundamentalisme blir fort svak historie. Det er ikke opplagt at evangeliene bygger på muntlig tradisjon, slik vi tenker oss det med eventyr og sagn. De må også knyttes til gudstjenestelesningen i de tidlige menighetene. Det var stort behov for kristen tekstlesning gjennom hele det jødiske kalenderåret. Det en da bygget på var mosebøkene og enkelte av profetene. Forskjellene i evangeliene viser hvordan de er bygget ut over tid for å dekke stadig mer av gudstjenesteåret. Lukas må vi først og fremst betrakte som en funksjonell tekst innen en menighet, ikke som en journalist med fast stilling. Evangelier kan sies å oppfylle gamle spådommer, ikke nødvendigvis fordi at man så noe og skrev det ned, men fordi tekstlesningen og Bibelen var hellig i seg selv. Den var en kilde til stadig religiøs opplevelse og ny tekst med festkalenderen som lest. Det er sannsynlig at det har eksistert muntlige tradisjoner eller andre tradisjoner ved siden av. Lignelser, lokale fortellinger og visdoms-stoff er brikker som utvider landskapet ytterligere. Slikt beriker vår forståelse av tradisjonen, men utgjør en fare for Søvik og Fjeld sin teologi. Folk vil nok fremdeles feire jul og kose seg med kronikker, helt upåvirket av Fjeld og Søvik sine konservative varsellamper.

Framad!

Jeg kommer stadig tilbake til den pensjonerte amerikanske biskop J.S. Spong og hans banebrytende arbeid innen progressiv kristendom. Dypt influert av en Bonhoffer-aktig ide om å allmenngjøre Jesus-skikkelsen, har biskopen klart å drive teologisk forskning (her rettere sagt religionshistorisk)videre ved å relatere den jødiske festkalenderen til den homiletiske konstruksjonen av de tre første evangeliene. Biskopen representerer både et brudd med den konservative rasistiske døddstraff- og våpen-besatte sørstatskristendommen. Han bringer også den gjengse kerygmatiske kristendom videre. Tillich står her sentralt som inspirasjonskilde. Jeg har ennå The Dynamics of Faith stående fra grunnfaget, men The Courage to Be er desto mer interessant, om enn noe mer tunglest. Anbefaler alt av disse to teologene.

Det vesentlige?

Utfordringen er å gi slipp på de stivnede forestillinger en har om Gud. Her hadde Jesus et poeng som han nok ikke har fått gjennomslag for. Løsningen ligger ikke i liberalteologi, feminisme, dåpsskole eller liturgireformer. Løsningen ligger ikke i slik make-up eller tidlig investering i høy avkastning. Løsningen ligger ikke å splitte mongolske familier i Jesu navn. Heller ikke i bekjennelsesparagrafer og grupper på facebook. Er en ikke snart lei av sinte gamle menn med partiprogrammer og bibelskoleelever med kyskhetsbelter. Gi slipp på dette KrF og søk mot en religionsløs kristendom, en kristendom fri for politisert og ortodoks kristenhet. Husk, at om du skulle falle død om nu, så kunne du våkne opp like ved Ole Hallesby!

Krf og falske profeter

«Det finnes mange falske religioner, sekter og profeter,» påstår andaktskribenten Antonius i Fædrelandsvennen tirsdag. Jeg lar meg fascinere og frastøte av de mange endogame uttrykkene i slike småstykker. Det er en besnærende pathos de som «lever i nådens stråleglans» viser fram, det være seg karismatiske, katolikker eller mange Krf'ere. Et evig «oss» mot alle andre som ikke er frelst, går igjen. En lokal isralelsforkjemper i Mandal tegnet like godt alle muslimer «under djevelens makt». Hallelujaropene runget. Kan ikke speilet tale?
Det kunne blitt noen doktorgrader av å undersøke språket blant karismatiske, katolikker og andre sekter. Masterstudenten Langeland har i sitt innlegg samme dag, øyensynlig møtt denne tendensen til adskillelse i sine studier av Krf. Tro blir lett estetisk praksis, og de som ikke deler ens utsøkte smak og sjargong, settes utenfor. Slik blir estetisk praksis også rettroenhet. Å ikke la de politiske skillene bli preget av nådens stråleglans, men heller av saklig måtehold og ideologisk refleksivitet, bør være selvinnlysende. Den lutherske toregimentslæren, skillet mellom tro og offentlig fornuft, er likevel ikke enkel. Det er lettere å skille kirke fra stat, enn stat fra kirke. Så også med Krf. At Guds rike ikke er av denne verden, er et tvetydig dogme. Nødhjelp er et eksempel, fundamentalisme, en kristen oppfinnelse, et annet.
Dette «oss» mot «de andre», frelste mot hedninger, jøder mot goyim, kristne mot muslimer, formålsparagraf eller ikke, er nettopp kjernen i fortellingen om den barmhjertige samaritan. En samaritan var ikke en som hjalp andre i nød. En samaritaner var for jødene en religiøs avviker, en ikke-jøde og forræder, altså en av disse «falske religioner og sekter» som Antonius så ivrig fordømmer. Nestekjærlighet er en radikalisert idè, mye til innvortes bruk. I israelittisk sammenheng handlet det snarere om å respektere sin motstanders verdighet og integritet. Man omga seg nemlig ikke frivillig med motstandere, hedninger og fremmede til daglig. Rabbiner-saken om utleieforbud til arabere gir et ekko av dette. Jesus var ikke samaritaner. Nå er det tvilsomt om lignelsesstoffet i det hele tatt kan tilskrives Jesus, men det uttrykker en kritisk holdning i menigheten mot overdreven religiøs eietrang blant jødekristne. Denne trangen til å eie religionen i det politiske landskapet har Krf overtatt. Populært sett kan en si de er blitt katolske i hodet. Nå må partiet høste sin mugne hvete. Den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup var svært skeptisk til partier som vil ha monopol på Jesus. Den etiske fordring Jesus sto for, kan ikke eies av noen utvalgte, uten å samtidig smuldre bort. Den tilhører verken Antonius sin sekt eller Høybråten sin. Dersom en skulle bli medlem av et kristent parti, mente Løgstrup det måtte være for å bidra til å nedlegge det.

I himmelen finnes ingen hav

I himmelen finnes ingen hav, og antagelig bare ett eneste fjell, en byhøyde. Sion, Salem, eller Jerusalem. Dag Nordbø funderer i lørdagens bilag (18.08.2009) over denne mangelen på det salte og våte element. Dette er fint lesestoff. Selv ikke Nordbø kan helt ut akseptere en evighet i en oaseby på en skive uten hav. Det hele viser hvor eksotisk kristendommen faktisk er. Det viser også hvor mye folketro som er mobilisert for å gjøre den spiselig og forståelig for folk flest. Verden vil både bedras og bedra, som Vamp synger. Hva er en sørlending uten båten sin og havet? Konklusjonen må være at det i himmelen ikke finnes sørlendinger, båter eller saltvannsfisk. Heller ingen skalldyrfestival, dampede blåskell, eller reker på bryggekanten. Pilsens eventuelle himmelfart får andre ta for seg. Det finnes i hvertfall nok gull der, om vi skal tro Johannes, fangen på Patmos.

Kristendommen har det i seg at den er en innvandrer som vi gjerne vil integrere og gjøre norsk som brunosten. Vi smører på med make-up på dette fororientalske religiøse kulturkomplekset. Politikere maler over den med uttrykk som «kristen kulturarv». Andre gjør Jesus til et ikon for sommerstevner, kollekt, korsang og barnepop. Folk vil «møte Jesus» og ser djevelens skygge over alt som ikke lukter av sin egen strenge El-Shaddaj. Jesus skal være kul. Moderne teologer har beskrevet Jesus som en jøde i hedensk fangenskap. Vi vil gjøre Jesus norsk som kvikklunsj, men ennå dyrkes ikke kakaobønner i Norge, og den kortvokse solbrune Jeshua som tok verdens synder, ligner i dag mer en tariffløs arbeidsinnvardrer enn våre dirrende predikanter, pastorer og andre pseudoprester. Noen mindre kul skikkelse enn Jesus skal en lete lenge etter i kulturhistorien. Heldigvis, for ellers ville Jesus-skikkelsen mistet sin særegne sprengkraft og blitt en skjeggete Michael Jackson. Men så var det havet, da. Hva med det? Noah kledde seg naken og drakk seg full da det trakk seg tilbake.

Hav er i kristendommen og israelittisk tro overveiende negativt. Jesus gikk på vannet, han svømte ikke i det. Det er dypt, farlig og kan ikke drikkes. Havet forstås som i utgangspunktet utemmet, farlig og kaotisk, et sted der de store monstrene bor. De skumle uhyrene Behemoth og Leivatan bor i urhavet, i tehom, slik den saltvannets Tiamat som guden Marduk fra Babylon drepte. Arven fra for-orientalske religioner er klar. I Jesaja gjør Jahve jobben til Marduk med å drepe monsteret. I skapelsen tøyles havet og gis grenser. Havet står i kontrast til klippen og fjellet, til Sinai, Sion eller Jerusalem, og Tempelet, til Ararat-fjellet, Guds fotskammel, paktens ark, til Paven og til kirkespiret som strekker seg mot skyene. Det finnes ingen frelse utenfor kirken, hevdes det.

Mye av troen er folkereligiøsitet, overleverte forestillinger og fordommer, noen kulturelle, andre politiske. Det man vet har man vondt av. Skal man tro Vakttårnet er himmelen er paradis for vegetarianere. Løven og lammet sover sammen i gresset, mens pappa triller hjem børen med gulerøtter og ananas. Er man vegetarianer kan en likevel spise fisk fordi disse ikke kommer til himmelen. Folk er i det hele så overbevist om at fisk ikke kan føle smerte at man må forske på saken. Vitenskapelige undersøkelser har nå vist at fisk har ekstremt mange nerveceller på det sted der kroken oftest skjærer inn. Det var vel uventet? Finurlig nok var fisken et symbol på Jesus blant tidlige kristne. Fisken er nok det mest alminnelige syndeoffer vi har, det sunneste å spise og det som kveles mest i eget blod. Disiplene skal være menneskefiskere, heter det. Vi får det ikke til å henge sammen og tyr derfor til glansbilder og Lisa Børud.

I kristendommen er det lett å drukne i maritime bilder. Havet er som det også nevnes, gjerne et uttrykk for evigheten, et hav som kirkeskipet seiler gjennom. Min båt er så liten, og havet så stort. Noen kirkeskip er utstyrt med kanoner, i tilfelle det skulle støte på en hval eller Sabeltann. Vi vil gjerne at havet skal være poetiske solnedganger, rav og bølgeskvulp. Likevel: Havet er mer en dyster uendelighet underlagt Gud, ikke evigheten som svever over det. Havet er det potensielle helvete, fortapelsen. Det er ikke for ingenting at Giordano Bruno ble brent for å oppheve verdensrommet til en evighet som konkurrerte med Gud selv. «Worse things happen at sea, you know», sier Monty Python om denne eviheten.

Minst mulig hav og færrest mulig fjell, helst bare ett. Slik skal det bli, men vi liker det vel egentlig ikke. Det ligger altså opp til at det ikke skal finnes andre fjell enn Jerusalem, det vil si Sion eller Tempelet. I åpenbaringen, skrevet lenge etter Templets fall, tas også dette gude-fjellet bort, og lar kun byen stå igjen. Byluft gjør fri, sa man i middelalderen. Det horisontale og slette landskapet, settes i kontrast til den vertikale gudekraften. Det holder med noen elver, men hvor skal de renne ut? Jorden skal være Guds fotskammel. Føttene er, som i hinduismen, det skitneste sted på kroppen, og den kroppsdel Jesus vasket på sine venner. Himmelen er for det meste en flat affære. Jesaiah 40:4, kanskje mest kjent fra en tidlig arie i Händels oratorie Messiahs, uttaler at «hvert fjell, hver haug skal jevnes». Andre fjell er nemlig konkurrenter, og det skal ikke finnes andre guder, heller. Det er lett å få assosiasjoner til de store monokulturene i amerikansk jordbruk.

Noe evig liv, er likevel ikke av gammel-bibelsk opphav. I Jesaja beskrives det nye livet i det nye Jerusalem på halvnomadenes eget vis, som fullstendig og ferdig når det runder hundre år og når ens avkom overlever en selv. Forkynneren mener mennesker lider samme skjebne som dyr. Det evige livet er en idè med sin egen historie, fra fariseere, via den greske kulturverden, omkring Valhall og like inn til harpespill og englevinger.

Den nye verden var på mange måter utformet som en total Yom Kippur, noe som understreker mer enn noe annet at Jesus-skikkelsen er en jødisk karakter og at bibelen, særlig det nye testamente, ikke kan forstås uten å trekke inn den jødiske festkalenderen. Forståelsen av Jesus er ufullstendig uten, og testamentets synoptiske evangelier er på mange måter bygget opp etter festkalenderen. I dag er det det ikke enhver forunt å kjenne denne. Vi har nok med julaften, skiturer og 17ende mai. Mange går glipp av det geniale ved Jesus-skikkelsen, nemlig at oppstandelsen er en litterær størrelse og forståelseskategori, ikke noen live-rapport. Den posisitviske arven og den såkalte phono-logiske sentrismen, troen på sammenfallet mellom ord og det som kan ses, er en bjelke i våre moderne øyne som vi ikke lett klarer fri oss fra. Det er såpass vanskelige ord at selv leseren blir irritert over dem. Den enorme overvekt bibeltro kristendom i dag har, tyder på likevel på at man er blendet.

Langfredagen er skåret over Yom Kippurs lest med Jesus som syndebukken. Fordi dette selvsagt er noe komplekst er det lettere å ty til folkereligiøsitet, til den androgyne blonde og ariske Jesus med bølgende hårlokker som åpner sine armer for snille barn. , og en streng krigsgud som fordømmer syndere. Kristne har ofte ikke hatt nok med Jesus som syndebukk, men søkt etter syndere for å tøyle havet av mennesker. «Helvete, det er de andre», sa franskmannen Sartre da han oppdaget det truende og dype Intet i øynene på sine medmennesker. Den troende Kirkegård er kjent for å hive seg ut på nettopp disse dype favner. "Alla vill til himmelen men ingen vill dö", synger Timbuktu.

FrP faller mellom to stoler

Åse Schmidt og FrP mener visstnok at Obama satte stolen på plass med en religiøst betont innsettelsesseremoni. Jeg tror man skal være forsiktig med å blande ritualer, Obama selv, amerikansk kultur og norsk politikk sammen. I faglitteraturen bruker en uttrykket civil religion om religionens rolle i USA. I et samfunn hvor en sterkt skiller mellom stat og organisert tro, hylller en hver morgen flagget, og anser presidentens embede som gudegitt. Predikanten er en self-made-man med sannheten i kofferten. Tro er på den ene siden sterkt privatisert som big business med telefonisk bønn, postordre-manna, rokokkointeriør og pastellfarger. Tro er inntekter, levebrød og konkurranse om kunder i et evangeliseringsmarked. Samtidig svulmer alles hjerter når presidenten redder verden fra romvesener og redder oss alle fra dommedag. Her nevnes verken Jesus eller Bibelen.

FrP og Åse M. Schmidt har først nå har oppdaget noe her, og prøver å slå politisk mynt på det. Når det blåser om Skaiaa, bordbønner og bibelutdeling er det godt timet. Dette sier mye om både uvitenhet og ambisjoner ute av proporsjon. Kristenhet og kristendom er ikke samme sak, og slett ikke I Statene. Dersom FrP ser etter politiske idealer for sine visjoner om kristenhet, bør de se lengre til høyre enn Obama og demokratene. Ytterst på høyrefløyen finner en de såkalte kristenkonservative. Tilhengere av håndvåpen, dødsstraff og et hvitt Amerika. Man må være forsiktig med hvor en finner sine allierte.

Krefter innen FrP og KrF, de to mest markante verdikonservative partiene, ønsker seg nok en lignende situasjon her i landet. De frykter avkristning og vil så sin framgang i folks uvitenhet. Frykt bunner ofte i uvitenhet. Ut ifra et kristent og humanistisk synspunkt er dette sterkt forledende og urovekkende. Her driver en både med forføring og stemme-melking på en måte som undervurderer kristendommen. Dette lukter nasjonalisme.

I det hele finner jeg FrPs og KrFs mas om avkristning og politisk frelse i en verdikonservativ kristenhet, som både smakløs og ukristelig. Å ta historiens mest radikale skikkelse til inntekt for et politisk ståsted er uheldig. Å ta monopol på den etiske fordring Jesus og kristendommen reiser er uholdbart. Den danske filosofen og teologen Knud Eilert Løgstrup uttrykte seg slik: De eneste politiske partier som den kristne av rent kristelige grunner ikke kan være medlem av, er derfor de såkalt kristelig-politiske partiene. Blir en da medlem fordi en ellers er enig politisk, sier han, bør en i hvert fall arbeide for å få slutt på sammenblandingen mellom politikk og kristendom. Sammenblanding er etter hans og min mening, direkte ødeleggende for budskapet til, ja hele poenget med, Jesus-skikkelsen. Her lefler FrP'ere og KrF'ere seg med krefter de ikke forstår. USA er en anderledes kultur og må forstås som det.

Publisert i Fedrelandsvennen lørdag 31ste januar 2009