«Det finnes mange falske religioner, sekter og profeter,» påstår andaktskribenten Antonius i Fædrelandsvennen tirsdag. Jeg lar meg fascinere og frastøte av de mange endogame uttrykkene i slike småstykker. Det er en besnærende pathos de som «lever i nådens stråleglans» viser fram, det være seg karismatiske, katolikker eller mange Krf'ere. Et evig «oss» mot alle andre som ikke er frelst, går igjen. En lokal isralelsforkjemper i Mandal tegnet like godt alle muslimer «under djevelens makt». Hallelujaropene runget. Kan ikke speilet tale?
Det kunne blitt noen doktorgrader av å undersøke språket blant karismatiske, katolikker og andre sekter. Masterstudenten Langeland har i sitt innlegg samme dag, øyensynlig møtt denne tendensen til adskillelse i sine studier av Krf. Tro blir lett estetisk praksis, og de som ikke deler ens utsøkte smak og sjargong, settes utenfor. Slik blir estetisk praksis også rettroenhet. Å ikke la de politiske skillene bli preget av nådens stråleglans, men heller av saklig måtehold og ideologisk refleksivitet, bør være selvinnlysende. Den lutherske toregimentslæren, skillet mellom tro og offentlig fornuft, er likevel ikke enkel. Det er lettere å skille kirke fra stat, enn stat fra kirke. Så også med Krf. At Guds rike ikke er av denne verden, er et tvetydig dogme. Nødhjelp er et eksempel, fundamentalisme, en kristen oppfinnelse, et annet.
Dette «oss» mot «de andre», frelste mot hedninger, jøder mot goyim, kristne mot muslimer, formålsparagraf eller ikke, er nettopp kjernen i fortellingen om den barmhjertige samaritan. En samaritan var ikke en som hjalp andre i nød. En samaritaner var for jødene en religiøs avviker, en ikke-jøde og forræder, altså en av disse «falske religioner og sekter» som Antonius så ivrig fordømmer. Nestekjærlighet er en radikalisert idè, mye til innvortes bruk. I israelittisk sammenheng handlet det snarere om å respektere sin motstanders verdighet og integritet. Man omga seg nemlig ikke frivillig med motstandere, hedninger og fremmede til daglig. Rabbiner-saken om utleieforbud til arabere gir et ekko av dette. Jesus var ikke samaritaner. Nå er det tvilsomt om lignelsesstoffet i det hele tatt kan tilskrives Jesus, men det uttrykker en kritisk holdning i menigheten mot overdreven religiøs eietrang blant jødekristne. Denne trangen til å eie religionen i det politiske landskapet har Krf overtatt. Populært sett kan en si de er blitt katolske i hodet. Nå må partiet høste sin mugne hvete. Den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup var svært skeptisk til partier som vil ha monopol på Jesus. Den etiske fordring Jesus sto for, kan ikke eies av noen utvalgte, uten å samtidig smuldre bort. Den tilhører verken Antonius sin sekt eller Høybråten sin. Dersom en skulle bli medlem av et kristent parti, mente Løgstrup det måtte være for å bidra til å nedlegge det.
