Også om sommeren dukker debattene om evolusjonen og skapelsesberetningen opp. Ikke før har redaktøren avsluttet en debattrekke, så dukker det opp en ny. Leseren sitter igjen med et inntrykk av at de bibeltro, fundamentalistene og kreasjonistene ikke kan la være å servere de samme argumentene gang på gang. De hamrer løs med kosmologiske og teleologiske gudsbevis, tautologier, og ordspråk. Forfattere brukes også til å slå folk i hodet med. Slikt tankegods er selvsagt interessant, men forholdsvis antikvert både filosofisk og teologisk. Det finnes ingen ubrytelige bånd mellom logikken og den jødiske/kristne skapelsesberetningen. Førkristen og indisk filosofi og religion er minst like egnet til å diskutere slikt. Religionshistorien er full av langt mer raffinerte skapelsesberetninger. Her ligger da også kimen. Når den bibelske skapelsesberetningen tas bokstavelig, neglisjeres dens historisitet. Teksten blir da en misbrukt og platt anakronisme. Den er ikke ment å skulle passe inn i vårt moderne verdensbilde. Å prøve på det er ensbetydende med å ville ødelegge denne kulturskatten. Dette er et litterært misbruk og kulturhistorisk overgrep.
Skapelsesberetningen (Mos 1.1) regnes
til det laget av mosebøkene som kalles presteskriftet, altså de
deler som ble forfattet under det babylonske fangenskapet (ca 596
f.v.t.). Denne hadde en åpenbar sosial og politisk funksjon. Det
forklarer dens plassering foran den langt eldre skapelsesberetningen
om israelittene fra Adam og Eva. Både assyrerne og babylonerne
visste å knekke erobrede folkeslag. Deportasjon av det ledende
strata i et folkeslag fungerte godt. Nordriket hadde, med unntak av
en gruppe uglesette samaritanere, blitt nesten totalt assimilert noe
tidligere. El/Elohim/El-Shaddaj-sidene ved israelittenes gud
og tro, hadde vært greie å integrere. El er forøvrig ikke bare et
navn på kristendommens gud, men også navnet på den skjeggete
høyguden i flere kultuser i området.1
Israelittene og den sterkt nasjonalistiske Yahwe var likevel
seig. Ikke minst på grunn av den profetiske bevegelsen, men kanskje
også på grunn den kultiske forhistorien som en kennitisk fjellgud
som vanskelig lot seg avbilde.
Skapelsesberetningen ble således til
som en mytopoetisk konkurrent til det allerede eksisterende
fellesgodset, som for eksempel Enuma elish. For å beholde den
israelittiske identiteten ved like, ble reglene for spiseforskrifter
og omskjæring skjerpet kraftig inn, bokstavelig talt! I tredje
mosebok finner en masse underfundig knask, her. Forskrifter som
systematisk skiller folk fra hverandre, finner en også i konservativ
islam. Mens jødene primært betraktet dette som en type etnisk
separatisme, finner man den igjen i islam som en viktig sosial
markør, for å bestemme inn- og ut-gruppene.
Poetisk og estetisk er Mos.1.1. en
verdig konkurrent til andre myter. Det er likevel ikke innholdet som
skiller skapelsesberetningen ut fra konkurrentene, men den geniale
strukturen. Om fugl eller fisk kom først, er egentlig ganske
uvesentlig, her. Vi hører om åtte skaperverk fordelt på seks
dager. Rekkefølgen er for oss i dag totalt fjern. For eksempel blir
fotosyntese umulig å forstå her fordi solen blir skapt etter
plantene. Som poetisk bilde, er sekvens og logikk derimot av mindre
betydning. Her finner vi idèen om hvile og fred (shalom).
Også dagen, som enhet, forstås anderledes, den regnes her fra
kvelden, ikke morgenen. Alt overskygges likevel av innføringen av
sabbaten, en dag for resolutt arbeidsnekt -en religiøs streik om en
vil, på en tid og et sted der Tempelet ikke lenger fantes! Den
syvende dagen er fortellingens klimaks og aller viktigste funksjon.
Beretningen grunner sosiale regler i det mytiske, ved å stå først
i tiden og først i Loven. Hellig tid er derimot ikke det samme som
klokkens. En rituell festkalender er heller ikke det samme som
isotopenes halveringstid i et laboratorium. Skapelsesfortellingen er
derfor først og fremst et sosialpolitisk dokument. Som det heter i
evengeliene, er sabbaten blitt til for menneskene og ikke menneskene
for sabbaten. Å sette denne opp mot kosmologien og evolusjonismen
blir det reneste pølsevev av anakronismer. Er det noe
skapelsesberetningen vitner om, så er det skapelsen til det jødiske
folket. Den er en unik kilde til religiøsitet og tilhørighet,
deriblant vår egen søndag. Den er likevel ikke en journalistisk
rapport eller monteringsanvisning man kan lese forover og bakover.
Kanskje burde flere faktisk heller lese anvisningene som følger med
IKEA-møblene. Begrepet "fred" får da en ny mening.
En bokstavtro lesing av Bibelen
underminerer dens historie, spenn og rikdom. Fornuft og interesse
erstattes av fanatisme, gjentakelser og propaganda. Dette er slett
ikke uvanlig. Når religion fungerer som et sikkerhetssystem, både
vil og må en forvente at folk går i akutt forsvarsposisjon. For
absolutt sikkerhet er nettopp det religion ikke kan gi. Da går
troens dynamikk i oppløsning. I psykologien snakker en gjerne om
kognitiv dissonans. Sinnet søker etter nødløsninger for å
opprette likevekt i selvforståelsen der trygghet og vaner blir
utfordret. Benekting, overføring av skyld eller det å regelrett
gjøre mye mer av den en allerede kan, er vanlige strategier. Spør
røykere. Overført til religion, kan en gjerne snakke om åndelig
dissonans. Aggresjon, trusler og politisk vold kommer også fra folk
som oppfatter seg som kristne. Vi er bare blitt så inderlig
ubekvemme med islamismen i nyhetsbildet. I kristendommen er det dog
mer vanlig å vektlegge de estetisk tiltalende aspektene og fortrenge
det skremmende, usikre og mangetydige. Kanskje er det et resultat av
at bibelforståelsen er uforenelig med vårt moderne verdensbilde.
Til tross for dåpsreformer, søte barnebøker og
familiegudstjenester med barnegospel er det tvilsomt om troen
overhodet er ment å skulle gi slik sikkerhet og trygghet. Det
virkelig eksplosive budskapet i evangeliene handler svært ofte om
det motsatte. Å forenkle er ikke alltid særlig lurt.
1 Israelittenes
tro på denne tiden, var i større grad monolatri enn moniteisme.
Man fornektet ikke de andre gudenes eksistens. Også Gud må drepe
et sjømonster for å ordne kosmos, ikke ulikt Marduk/Assur versus
Apsu og Tiamat. Likeledes finnes det i Bibelen flere tilfeller der
konger bryter "eksteskapet" mellom folk og gud. Fra
gullkalven (Baal) under Sinai-pakten, via Athalia og videre. Noe av
monolatrien kan svare for den lett synkretistiske karakteren av
gudebildet, der patriark- og stammeguden blandes med fjellguden, som
igjen blandes med byguden og nasjonalguden. Siden kan en også tale
om en viss synkretisme via filosofien (Platon, Plotisn, m.fl.) og
hellenismens og mysteriereligionenes guder (bl.a. Helios, Aion,
Eros, Osiris, Dionysos, Zeus og Mithras).
Først etter eksiltiden
merkes trykket mot monoteisme fra den karismatiske profetbevegelsen,
men noen systematisk teologiske framstilling av slikt finner en ikke
før på 900-tallet v.t. Israelittenes og jødenes religion var
primært en handlingens religion, gjerne inndelt i to fløyer blant
eliten, nemlig "hengivelsesfløyen" (profetene) og
"lovfløyen" (prestene). Menigmann må ha befunnet seg et
sted imellom alt dette, mellom festkalender, sosial plassering
kontra renhetsforskrifter, hellige "healere" og
apotropatisk praksis (avvergende magi).