Om sinte menn og samkjønnede ekteskap

I debatten om samkjønnede ekteskap viser flere innsendere i avisene et skremmende og snevert syn på kristendommen. I det siste er selv noe så beskjedent som forbønnsliturgi for samkjønnede par blitt en het potet. Biskoper blir stemplet som vranglærere og homofile som syndere. Også debatten om "vår kristne kulturarv" og KRLE-faget, kan for så vidt settes i sammenheng her.

Slike påstander og holdninger reiser både bibelkritiske og ikke minst eksistensielle spørsmål. Ofte er det pastoralbrevene (Tim./Tit.) i Bibelen en vifter med. Det meste av disse er med all sannsynlighet ikke forfattet av Paulus, og regnes som noe senere mer strenge patriarkalske skrifter. De er fra en tid der forskjellene mellom menighetene og spenningen overfor storsamfunnet tiltok. Skulle man i dag ta alt "for god fisk", ville kampen mot kvinnelige lærere, prester og tekstlesere, samt påbudt hodeplagg for kvinner, være mye mer påliggende enn kampen mot samkjønnede ekteskap. Å argumentere mot "homoekteskap" på bibelsk grunnlag er nokså anakronistisk. I Bibelen finner man likevel mange overraskende varianter på giftemål og ganske varierende kvinnesyn.

Ofte glemmer en at giftemålet ikke er et sakrament i protestantisk tro, slik det er i katolisismen. Mange er mer katolske enn paven selv i disse dager. Muligheten for å velsigne det meste ble nok dempet med protestantismens komme, men også i dag kan man i prinsippet velsigne alt fra folk til fe og fjøs. I oldkirken var det dessuten et gjengs krav om at prester burde være enkemenn, altså ikke seksuelt praktiserende, men heller ikke ukjent med kjønnslivets problemer. Kvinner burde være "avkjønnede", eller mer som menn. En grunnleggende tanke i tidlig kristendom var at kjønn og ekteskap var noe man strengt tatt ikke hadde tid til, fordi tidens ende var nært forestående. Origenes gikk til det skritt å kastrere seg selv. Sex, barn og ekteskap var tidstyver som en helst burde unngå. De døde skulle man ikke gråte over, men heller glede seg over martyrene som ble slitt i filler av løvene.

Moderne teologer leser gjerne Paulus som en mann som sliter med sin egen seksualitet, herunder muligens homoseksuelle drifter. Vi har lett for å glemme at selv Paulus var et menneske av kjøtt og blod fra en streng jødisk kultur. Når vi tar brevene i Bibelen som "Guds ord" bli det virkelig vanskelig. Paulus er energisk opptatt av at seksualitet og ekteskap helst ikke skal ha noe med kristendommen å gjøre. Alle skal være like i troen på Gud, hevder han.

Vår protestantiske lesemåte, den såkalte "sola scriptura", går ut på at den enkelte troende skal kunne ha direkte tilgang på Bibelen på eget morsmål. I den katolske tradisjonen "finnes ingen frelse utenfor kirken", hvilket betyr at det var kirkens oppgave å tolke Bibelen for den troende. Bibelen er en fantastisk kilde til undring, spenning og glede, men dessverre virker den også som et ankerfeste til dem som oppfatter troen som et sikkerhettsystem, som enhetlige retningslinjer, og som noe som går foran fornuft og empati. Bibelens historiske og liturgiske mangfoldighet sauses sammen til en monolittisk mur. Behovet for slik trygghet kan religion dypest sett aldri gi. Selv troens dogmer, det være seg bekjennelser, bud, kristenrett, bibelbuer eller kristologi, er underkastet historiens omskiftelighet. Heldigvis. Troen setter en opp mot de store eksistensielle spørsmålene, og svarer på mange og underfundige vis. Den tematiserer vår eksistensielle utrygghet og sårbarhet framfor noe annet. "Jesus var en flyktning fra år null," sier Jan Erik Vold.

Fundamentalisme springer gjerne ut fra en frustrasjon over at virkeligheten og religionen ikke er slik noen ønsker at "sikkerhetssystemet" skal være. Ekstremisme, bokstavtro og religiøs aggresjon står alltid i et diametralt motsatt forhold til troens mystikk og mysterier. Ikke alle fundamentalister har en AK-47 på nattbordet. Man investerer i barnetro, i søte badebøker med Noahs ark og siste pastellrosa CD med Lisa Børud. Man griper til en bokstavtro pugging av bud og bekjennelser og lukker seg inne i egne trossamfunn og partier med enerett på sannheten. ...men stilt overfor eksistensens angst og religionshistoriens krumspring, så smuldrer vissheten før eller siden, slik den både skal og vil.

I møtet med troens omskiftelighet reagerer andre mange med steilhet og frustrasjon. Slik eksistensiell frustrasjon kan bli undertrykt/sublimert og ender da gjerne i naivitet, underkastelse, konformitet, tilstivnede bønner og overtro. Gud hjelper en med småting i det daglige, selv om tusenvis av uskyldige barn dør i fjerne himmelstrøk. Man inngår vaklende kompromisser med vårt moderne virkelighetsbilde selv. Engler, healing og "energier" fyller ut hullene i virkelighetsoppfattelsen.

Alternativt kan frustrasjonen munne ut i aggresjon, gjerne fordekt som velmenende ovenfra-ned-bud, eller som trusler og rene fordømmelser av både homofile og biskoper. I Statene er det igjen på mote blant kristenkonservative å slå både barn og koner, for dem på fullt pedagogisk og bibelsk grunnlag. Dødsstraff blir der, som i Iran, både en etisk og religiøs plikt. Religiøs aggresjon kan ta mange former for makt og utestenging, dessverre gjerne svært velmente. Det skorter ikke på sinte menn i vårt samfunn, heller. Da jeg studerte traff jeg en gang en svært ivrig kristen. Han fortalte meg at han tidligere var svært engasjert i å refse homofile med Bibelen i hånd. Det var helt til han en sein kveld hørte Gud selv spørre hvorfor han var så sint og streng. Virkeligheten, og kristendommen selv, overrasker stadig.

Bokstavtro skapelsesblunder

Også om sommeren dukker debattene om evolusjonen og skapelsesberetningen opp. Ikke før har redaktøren avsluttet en debattrekke, så dukker det opp en ny. Leseren sitter igjen med et inntrykk av at de bibeltro, fundamentalistene og kreasjonistene ikke kan la være å servere de samme argumentene gang på gang. De hamrer løs med kosmologiske og teleologiske gudsbevis, tautologier, og ordspråk. Forfattere brukes også til å slå folk i hodet med. Slikt tankegods er selvsagt interessant, men forholdsvis antikvert både filosofisk og teologisk. Det finnes ingen ubrytelige bånd mellom logikken og den jødiske/kristne skapelsesberetningen. Førkristen og indisk filosofi og religion er minst like egnet til å diskutere slikt. Religionshistorien er full av langt mer raffinerte skapelsesberetninger. Her ligger da også kimen. Når den bibelske skapelsesberetningen tas bokstavelig, neglisjeres dens historisitet. Teksten blir da en misbrukt og platt anakronisme. Den er ikke ment å skulle passe inn i vårt moderne verdensbilde. Å prøve på det er ensbetydende med å ville ødelegge denne kulturskatten. Dette er et litterært misbruk og kulturhistorisk overgrep.

Skapelsesberetningen (Mos 1.1) regnes til det laget av mosebøkene som kalles presteskriftet, altså de deler som ble forfattet under det babylonske fangenskapet (ca 596 f.v.t.). Denne hadde en åpenbar sosial og politisk funksjon. Det forklarer dens plassering foran den langt eldre skapelsesberetningen om israelittene fra Adam og Eva. Både assyrerne og babylonerne visste å knekke erobrede folkeslag. Deportasjon av det ledende strata i et folkeslag fungerte godt. Nordriket hadde, med unntak av en gruppe uglesette samaritanere, blitt nesten totalt assimilert noe tidligere. El/Elohim/El-Shaddaj-sidene ved israelittenes gud og tro, hadde vært greie å integrere. El er forøvrig ikke bare et navn på kristendommens gud, men også navnet på den skjeggete høyguden i flere kultuser i området.¹ Israelittene og den sterkt nasjonalistiske Yahwe var likevel seig. Ikke minst på grunn av den profetiske bevegelsen, men kanskje også på grunn den kultiske forhistorien som en kennitisk fjellgud som vanskelig lot seg avbilde.

Skapelsesberetningen ble således til som en mytopoetisk konkurrent til det allerede eksisterende fellesgodset, som for eksempel Enuma elish. For å beholde den israelittiske identiteten ved like, ble reglene for spiseforskrifter og omskjæring skjerpet kraftig inn, bokstavelig talt! I tredje mosebok finner en masse underfundig knask, her. Forskrifter som systematisk skiller folk fra hverandre, finner en også i konservativ islam. Mens jødene primært betraktet dette som en type etnisk separatisme, finner man den igjen i islam som en viktig sosial markør, for å bestemme inn- og ut-gruppene.

Poetisk og estetisk er Mos.1.1. en verdig konkurrent til andre myter. Det er likevel ikke innholdet som skiller skapelsesberetningen ut fra konkurrentene, men den geniale strukturen. Om fugl eller fisk kom først, er egentlig ganske uvesentlig, her. Vi hører om åtte skaperverk fordelt på seks dager. Rekkefølgen er for oss i dag totalt fjern. For eksempel blir fotosyntese umulig å forstå her fordi solen blir skapt etter plantene. Som poetisk bilde, er sekvens og logikk derimot av mindre betydning. Her finner vi idèen om hvile og fred (shalom). Også dagen, som enhet, forstås anderledes, den regnes her fra kvelden, ikke morgenen. Alt overskygges likevel av innføringen av sabbaten, en dag for resolutt arbeidsnekt -en religiøs streik om en vil, på en tid og et sted der Tempelet ikke lenger fantes! Den syvende dagen er fortellingens klimaks og aller viktigste funksjon. Beretningen grunner sosiale regler i det mytiske, ved å stå først i tiden og først i Loven. Hellig tid er derimot ikke det samme som klokkens. En rituell festkalender er heller ikke det samme som isotopenes halveringstid i et laboratorium. Skapelsesfortellingen er derfor først og fremst et sosialpolitisk dokument. Som det heter i evengeliene, er sabbaten blitt til for menneskene og ikke menneskene for sabbaten. Å sette denne opp mot kosmologien og evolusjonismen blir det reneste pølsevev av anakronismer. Er det noe skapelsesberetningen vitner om, så er det skapelsen til det jødiske folket. Den er en unik kilde til religiøsitet og tilhørighet, deriblant vår egen søndag. Den er likevel ikke en journalistisk rapport eller monteringsanvisning man kan lese forover og bakover. Kanskje burde flere faktisk heller lese anvisningene som følger med IKEA-møblene. Begrepet "fred" får da en ny mening. 

En bokstavtro lesing av Bibelen underminerer dens historie, spenn og rikdom. Fornuft og interesse erstattes av fanatisme, gjentakelser og propaganda. Dette er slett ikke uvanlig. Når religion fungerer som et sikkerhetssystem, både vil og må en forvente at folk går i akutt forsvarsposisjon. For absolutt sikkerhet er nettopp det religion ikke kan gi. Da går troens dynamikk i oppløsning. I psykologien snakker en gjerne om kognitiv dissonans. Sinnet søker etter nødløsninger for å opprette likevekt i selvforståelsen der trygghet og vaner blir utfordret. Benekting, overføring av skyld eller det å regelrett gjøre mye mer av den en allerede kan, er vanlige strategier. Spør røykere. Overført til religion, kan en gjerne snakke om åndelig dissonans. Aggresjon, trusler og politisk vold kommer også fra folk som oppfatter seg som kristne. Vi er bare blitt så inderlig ubekvemme med islamismen i nyhetsbildet. I kristendommen er det dog mer vanlig å vektlegge de estetisk tiltalende aspektene og fortrenge det skremmende, usikre og mangetydige. Kanskje er det et resultat av at bibelforståelsen er uforenelig med vårt moderne verdensbilde. Til tross for dåpsreformer, søte barnebøker og familiegudstjenester med barnegospel er det tvilsomt om troen overhodet er ment å skulle gi slik sikkerhet og trygghet. Det virkelig eksplosive budskapet i evangeliene handler svært ofte om det motsatte. Å forenkle er ikke alltid særlig lurt.

1 Israelittenes tro på denne tiden, var i større grad monolatri enn moniteisme. Man fornektet ikke de andre gudenes eksistens. Også Gud må drepe et sjømonster for å ordne kosmos, ikke ulikt Marduk/Assur versus Apsu og Tiamat. Likeledes finnes det i Bibelen flere tilfeller der konger bryter "eksteskapet" mellom folk og gud. Fra gullkalven (Baal) under Sinai-pakten, via Athalia og videre. Noe av monolatrien kan svare for den lett synkretistiske karakteren av gudebildet, der patriark- og stammeguden blandes med fjellguden, som igjen blandes med byguden og nasjonalguden. Siden kan en også tale om en viss synkretisme via filosofien (Platon, Plotisn, m.fl.) og hellenismens og mysteriereligionenes guder (bl.a. Helios, Aion, Eros, Osiris, Dionysos, Zeus og Mithras).

Først etter eksiltiden merkes trykket mot monoteisme fra den karismatiske profetbevegelsen, men noen systematisk teologiske framstilling av slikt finner en ikke før på 900-tallet v.t. Israelittenes og jødenes religion var primært en handlingens religion, gjerne inndelt i to fløyer blant eliten, nemlig "hengivelsesfløyen" (profetene) og "lovfløyen" (prestene). Menigmann må ha befunnet seg et sted imellom alt dette, mellom festkalender, sosial plassering kontra renhetsforskrifter, hellige "healere" og apotropatisk praksis (avvergende magi).