Jeg kommer stadig tilbake til den pensjonerte amerikanske biskop J.S. Spong og hans banebrytende arbeid innen progressiv kristendom. Dypt influert av en Bonhoffer-aktig ide om å allmenngjøre Jesus-skikkelsen, har biskopen klart å drive teologisk forskning (her rettere sagt religionshistorisk)videre ved å relatere den jødiske festkalenderen til den homiletiske konstruksjonen av de tre første evangeliene. Biskopen representerer både et brudd med den konservative rasistiske døddstraff- og våpen-besatte sørstatskristendommen. Han bringer også den gjengse kerygmatiske kristendom videre. Tillich står her sentralt som inspirasjonskilde. Jeg har ennå The Dynamics of Faith stående fra grunnfaget, men The Courage to Be er desto mer interessant, om enn noe mer tunglest. Anbefaler alt av disse to teologene.
Det vesentlige?
Utfordringen er å gi slipp på de stivnede forestillinger en har om Gud. Her hadde Jesus et poeng som han nok ikke har fått gjennomslag for. Løsningen ligger ikke i liberalteologi, feminisme, dåpsskole eller liturgireformer. Løsningen ligger ikke i slik make-up eller tidlig investering i høy avkastning. Løsningen ligger ikke å splitte mongolske familier i Jesu navn. Heller ikke i bekjennelsesparagrafer og grupper på facebook. Er en ikke snart lei av sinte gamle menn med partiprogrammer og bibelskoleelever med kyskhetsbelter. Gi slipp på dette KrF og søk mot en religionsløs kristendom, en kristendom fri for politisert og ortodoks kristenhet. Husk, at om du skulle falle død om nu, så kunne du våkne opp like ved Ole Hallesby!
tirsdag 28. desember 2010
Krf og falske profeter
«Det finnes mange falske religioner, sekter og profeter,» påstår andaktskribenten Antonius i Fædrelandsvennen tirsdag. Jeg lar meg fascinere og frastøte av de mange endogame uttrykkene i slike småstykker. Det er en besnærende pathos de som «lever i nådens stråleglans» viser fram, det være seg karismatiske, katolikker eller mange Krf'ere. Et evig «oss» mot alle andre som ikke er frelst, går igjen. En lokal isralelsforkjemper i Mandal tegnet like godt alle muslimer «under djevelens makt». Hallelujaropene runget. Kan ikke speilet tale?
Det kunne blitt noen doktorgrader av å undersøke språket blant karismatiske, katolikker og andre sekter. Masterstudenten Langeland har i sitt innlegg samme dag, øyensynlig møtt denne tendensen til adskillelse i sine studier av Krf. Tro blir lett estetisk praksis, og de som ikke deler ens utsøkte smak og sjargong, settes utenfor. Slik blir estetisk praksis også rettroenhet. Å ikke la de politiske skillene bli preget av nådens stråleglans, men heller av saklig måtehold og ideologisk refleksivitet, bør være selvinnlysende. Den lutherske toregimentslæren, skillet mellom tro og offentlig fornuft, er likevel ikke enkel. Det er lettere å skille kirke fra stat, enn stat fra kirke. Så også med Krf. At Guds rike ikke er av denne verden, er et tvetydig dogme. Nødhjelp er et eksempel, fundamentalisme, en kristen oppfinnelse, et annet.
Dette «oss» mot «de andre», frelste mot hedninger, jøder mot goyim, kristne mot muslimer, formålsparagraf eller ikke, er nettopp kjernen i fortellingen om den barmhjertige samaritan. En samaritan var ikke en som hjalp andre i nød. En samaritaner var for jødene en religiøs avviker, en ikke-jøde og forræder, altså en av disse «falske religioner og sekter» som Antonius så ivrig fordømmer. Nestekjærlighet er en radikalisert idè, mye til innvortes bruk. I israelittisk sammenheng handlet det snarere om å respektere sin motstanders verdighet og integritet. Man omga seg nemlig ikke frivillig med motstandere, hedninger og fremmede til daglig. Rabbiner-saken om utleieforbud til arabere gir et ekko av dette. Jesus var ikke samaritaner. Nå er det tvilsomt om lignelsesstoffet i det hele tatt kan tilskrives Jesus, men det uttrykker en kritisk holdning i menigheten mot overdreven religiøs eietrang blant jødekristne. Denne trangen til å eie religionen i det politiske landskapet har Krf overtatt. Populært sett kan en si de er blitt katolske i hodet. Nå må partiet høste sin mugne hvete. Den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup var svært skeptisk til partier som vil ha monopol på Jesus. Den etiske fordring Jesus sto for, kan ikke eies av noen utvalgte, uten å samtidig smuldre bort. Den tilhører verken Antonius sin sekt eller Høybråten sin. Dersom en skulle bli medlem av et kristent parti, mente Løgstrup det måtte være for å bidra til å nedlegge det.
Det kunne blitt noen doktorgrader av å undersøke språket blant karismatiske, katolikker og andre sekter. Masterstudenten Langeland har i sitt innlegg samme dag, øyensynlig møtt denne tendensen til adskillelse i sine studier av Krf. Tro blir lett estetisk praksis, og de som ikke deler ens utsøkte smak og sjargong, settes utenfor. Slik blir estetisk praksis også rettroenhet. Å ikke la de politiske skillene bli preget av nådens stråleglans, men heller av saklig måtehold og ideologisk refleksivitet, bør være selvinnlysende. Den lutherske toregimentslæren, skillet mellom tro og offentlig fornuft, er likevel ikke enkel. Det er lettere å skille kirke fra stat, enn stat fra kirke. Så også med Krf. At Guds rike ikke er av denne verden, er et tvetydig dogme. Nødhjelp er et eksempel, fundamentalisme, en kristen oppfinnelse, et annet.
Dette «oss» mot «de andre», frelste mot hedninger, jøder mot goyim, kristne mot muslimer, formålsparagraf eller ikke, er nettopp kjernen i fortellingen om den barmhjertige samaritan. En samaritan var ikke en som hjalp andre i nød. En samaritaner var for jødene en religiøs avviker, en ikke-jøde og forræder, altså en av disse «falske religioner og sekter» som Antonius så ivrig fordømmer. Nestekjærlighet er en radikalisert idè, mye til innvortes bruk. I israelittisk sammenheng handlet det snarere om å respektere sin motstanders verdighet og integritet. Man omga seg nemlig ikke frivillig med motstandere, hedninger og fremmede til daglig. Rabbiner-saken om utleieforbud til arabere gir et ekko av dette. Jesus var ikke samaritaner. Nå er det tvilsomt om lignelsesstoffet i det hele tatt kan tilskrives Jesus, men det uttrykker en kritisk holdning i menigheten mot overdreven religiøs eietrang blant jødekristne. Denne trangen til å eie religionen i det politiske landskapet har Krf overtatt. Populært sett kan en si de er blitt katolske i hodet. Nå må partiet høste sin mugne hvete. Den danske filosofen og teologen K.E. Løgstrup var svært skeptisk til partier som vil ha monopol på Jesus. Den etiske fordring Jesus sto for, kan ikke eies av noen utvalgte, uten å samtidig smuldre bort. Den tilhører verken Antonius sin sekt eller Høybråten sin. Dersom en skulle bli medlem av et kristent parti, mente Løgstrup det måtte være for å bidra til å nedlegge det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)