I debatten om samkjønnede ekteskap
viser flere innsendere i avisene et skremmende og snevert syn på
kristendommen. I det siste er selv noe så beskjedent som
forbønnsliturgi for samkjønnede par blitt en het potet. Biskoper
blir stemplet som vranglærere og homofile som syndere. Også
debatten om "vår kristne kulturarv" og KRLE-faget, kan for
så vidt settes i sammenheng her.
Slike påstander og holdninger reiser
både bibelkritiske og ikke minst eksistensielle spørsmål. Ofte er
det pastoralbrevene (Tim./Tit.) i Bibelen en vifter med. Det meste av
disse er med all sannsynlighet ikke forfattet av Paulus, og regnes
som noe senere mer strenge patriarkalske skrifter. De er fra en tid
der forskjellene mellom menighetene og spenningen overfor
storsamfunnet tiltok. Skulle man i dag ta alt "for god fisk",
ville kampen mot kvinnelige lærere, prester og tekstlesere, samt
påbudt hodeplagg for kvinner, være mye mer påliggende enn kampen
mot samkjønnede ekteskap. Å argumentere mot "homoekteskap"
på bibelsk grunnlag er nokså anakronistisk. I Bibelen finner man
likevel mange overraskende varianter på giftemål og ganske
varierende kvinnesyn.
Ofte glemmer en at giftemålet ikke er
et sakrament i protestantisk tro, slik det er i katolisismen. Mange
er mer katolske enn paven selv i disse dager. Muligheten for å
velsigne det meste ble nok dempet med protestantismens komme, men
også i dag kan man i prinsippet velsigne alt fra folk til fe og
fjøs. I oldkirken var det dessuten et gjengs krav om at prester
burde være enkemenn, altså ikke seksuelt praktiserende, men heller
ikke ukjent med kjønnslivets problemer. Kvinner burde være
"avkjønnede", eller mer som menn. En grunnleggende tanke
i tidlig kristendom var at kjønn og ekteskap var noe man strengt
tatt ikke hadde tid til, fordi tidens ende var nært forestående.
Origenes gikk til det skritt å kastrere seg selv. Sex, barn og
ekteskap var tidstyver som en helst burde unngå. De døde skulle man
ikke gråte over, men heller glede seg over martyrene som ble slitt i
filler av løvene.
Moderne teologer leser gjerne Paulus
som en mann som sliter med sin egen seksualitet, herunder muligens
homoseksuelle drifter. Vi har lett for å glemme at selv Paulus var
et menneske av kjøtt og blod fra en streng jødisk kultur. Når vi
tar brevene i Bibelen som "Guds ord" bli det virkelig
vanskelig. Paulus er energisk opptatt av at seksualitet og ekteskap
helst ikke skal ha noe med kristendommen å gjøre. Alle skal være
like i troen på Gud, hevder han.
Vår protestantiske lesemåte, den
såkalte "sola scriptura", går ut på at den
enkelte troende skal kunne ha direkte tilgang på Bibelen på eget
morsmål. I den katolske tradisjonen "finnes ingen frelse
utenfor kirken", hvilket betyr at det var kirkens oppgave å
tolke Bibelen for den troende. Bibelen er en fantastisk kilde til
undring, spenning og glede, men dessverre virker den også som et
ankerfeste til dem som oppfatter troen som et sikkerhettsystem, som
enhetlige retningslinjer, og som noe som går foran fornuft og
empati. Bibelens historiske og liturgiske mangfoldighet sauses sammen
til en monolittisk mur. Behovet for slik trygghet kan religion dypest
sett aldri gi. Selv troens dogmer, det være seg bekjennelser, bud,
kristenrett, bibelbuer eller kristologi, er underkastet historiens
omskiftelighet. Heldigvis. Troen setter en opp mot de store
eksistensielle spørsmålene, og svarer på mange og underfundige
vis. Den tematiserer vår eksistensielle utrygghet og sårbarhet
framfor noe annet. "Jesus var en flyktning fra år null,"
sier Jan Erik Vold.
Fundamentalisme springer gjerne ut fra
en frustrasjon over at virkeligheten og religionen ikke er slik noen
ønsker at "sikkerhetssystemet" skal være. Ekstremisme,
bokstavtro og religiøs aggresjon står alltid i et diametralt
motsatt forhold til troens mystikk og mysterier. Ikke alle
fundamentalister har en AK-47 på nattbordet. Man investerer i
barnetro, i søte badebøker med Noahs ark og siste pastellrosa CD
med Lisa Børud. Man griper til en bokstavtro pugging av bud og
bekjennelser og lukker seg inne i egne trossamfunn og partier med
enerett på sannheten. ...men stilt overfor eksistensens angst og
religionshistoriens krumspring, så smuldrer vissheten før eller
siden, slik den både skal og vil.
I møtet med troens omskiftelighet
reagerer andre mange med steilhet og frustrasjon. Slik eksistensiell
frustrasjon kan bli undertrykt/sublimert og ender da gjerne i
naivitet, underkastelse, konformitet, tilstivnede bønner og overtro.
Gud hjelper en med småting i det daglige, selv om tusenvis av
uskyldige barn dør i fjerne himmelstrøk. Man inngår vaklende
kompromisser med vårt moderne virkelighetsbilde selv. Engler,
healing og "energier" fyller ut hullene i
virkelighetsoppfattelsen.
Alternativt kan frustrasjonen munne ut
i aggresjon, gjerne fordekt som velmenende ovenfra-ned-bud, eller som
trusler og rene fordømmelser av både homofile og biskoper. I
Statene er det igjen på mote blant kristenkonservative å slå både
barn og koner, for dem på fullt pedagogisk og bibelsk grunnlag.
Dødsstraff blir der, som i Iran, både en etisk og religiøs plikt.
Religiøs aggresjon kan ta mange former for makt og utestenging,
dessverre gjerne svært velmente. Det skorter ikke på sinte menn i
vårt samfunn, heller. Da jeg studerte traff jeg en gang en svært
ivrig kristen. Han fortalte meg at han tidligere var svært engasjert
i å refse homofile med Bibelen i hånd. Det var helt til han en sein
kveld hørte Gud selv spørre hvorfor han var så sint og streng.
Virkeligheten, og kristendommen selv, overrasker stadig.
