I himmelen finnes ingen hav, og antagelig bare ett eneste fjell, en byhøyde. Sion, Salem, eller Jerusalem. Dag Nordbø funderer i lørdagens bilag (18.08.2009) over denne mangelen på det salte og våte element. Dette er fint lesestoff. Selv ikke Nordbø kan helt ut akseptere en evighet i en oaseby på en skive uten hav. Det hele viser hvor eksotisk kristendommen faktisk er. Det viser også hvor mye folketro som er mobilisert for å gjøre den spiselig og forståelig for folk flest. Verden vil både bedras og bedra, som Vamp synger. Hva er en sørlending uten båten sin og havet? Konklusjonen må være at det i himmelen ikke finnes sørlendinger, båter eller saltvannsfisk. Heller ingen skalldyrfestival, dampede blåskell, eller reker på bryggekanten. Pilsens eventuelle himmelfart får andre ta for seg. Det finnes i hvertfall nok gull der, om vi skal tro Johannes, fangen på Patmos.
Kristendommen har det i seg at den er en innvandrer som vi gjerne vil integrere og gjøre norsk som brunosten. Vi smører på med make-up på dette fororientalske religiøse kulturkomplekset. Politikere maler over den med uttrykk som «kristen kulturarv». Andre gjør Jesus til et ikon for sommerstevner, kollekt, korsang og barnepop. Folk vil «møte Jesus» og ser djevelens skygge over alt som ikke lukter av sin egen strenge El-Shaddaj. Jesus skal være kul. Moderne teologer har beskrevet Jesus som en jøde i hedensk fangenskap. Vi vil gjøre Jesus norsk som kvikklunsj, men ennå dyrkes ikke kakaobønner i Norge, og den kortvokse solbrune Jeshua som tok verdens synder, ligner i dag mer en tariffløs arbeidsinnvardrer enn våre dirrende predikanter, pastorer og andre pseudoprester. Noen mindre kul skikkelse enn Jesus skal en lete lenge etter i kulturhistorien. Heldigvis, for ellers ville Jesus-skikkelsen mistet sin særegne sprengkraft og blitt en skjeggete Michael Jackson. Men så var det havet, da. Hva med det? Noah kledde seg naken og drakk seg full da det trakk seg tilbake.
Hav er i kristendommen og israelittisk tro overveiende negativt. Jesus gikk på vannet, han svømte ikke i det. Det er dypt, farlig og kan ikke drikkes. Havet forstås som i utgangspunktet utemmet, farlig og kaotisk, et sted der de store monstrene bor. De skumle uhyrene Behemoth og Leivatan bor i urhavet, i tehom, slik den saltvannets Tiamat som guden Marduk fra Babylon drepte. Arven fra for-orientalske religioner er klar. I Jesaja gjør Jahve jobben til Marduk med å drepe monsteret. I skapelsen tøyles havet og gis grenser. Havet står i kontrast til klippen og fjellet, til Sinai, Sion eller Jerusalem, og Tempelet, til Ararat-fjellet, Guds fotskammel, paktens ark, til Paven og til kirkespiret som strekker seg mot skyene. Det finnes ingen frelse utenfor kirken, hevdes det.
Mye av troen er folkereligiøsitet, overleverte forestillinger og fordommer, noen kulturelle, andre politiske. Det man vet har man vondt av. Skal man tro Vakttårnet er himmelen er paradis for vegetarianere. Løven og lammet sover sammen i gresset, mens pappa triller hjem børen med gulerøtter og ananas. Er man vegetarianer kan en likevel spise fisk fordi disse ikke kommer til himmelen. Folk er i det hele så overbevist om at fisk ikke kan føle smerte at man må forske på saken. Vitenskapelige undersøkelser har nå vist at fisk har ekstremt mange nerveceller på det sted der kroken oftest skjærer inn. Det var vel uventet? Finurlig nok var fisken et symbol på Jesus blant tidlige kristne. Fisken er nok det mest alminnelige syndeoffer vi har, det sunneste å spise og det som kveles mest i eget blod. Disiplene skal være menneskefiskere, heter det. Vi får det ikke til å henge sammen og tyr derfor til glansbilder og Lisa Børud.
I kristendommen er det lett å drukne i maritime bilder. Havet er som det også nevnes, gjerne et uttrykk for evigheten, et hav som kirkeskipet seiler gjennom. Min båt er så liten, og havet så stort. Noen kirkeskip er utstyrt med kanoner, i tilfelle det skulle støte på en hval eller Sabeltann. Vi vil gjerne at havet skal være poetiske solnedganger, rav og bølgeskvulp. Likevel: Havet er mer en dyster uendelighet underlagt Gud, ikke evigheten som svever over det. Havet er det potensielle helvete, fortapelsen. Det er ikke for ingenting at Giordano Bruno ble brent for å oppheve verdensrommet til en evighet som konkurrerte med Gud selv. «Worse things happen at sea, you know», sier Monty Python om denne eviheten.
Minst mulig hav og færrest mulig fjell, helst bare ett. Slik skal det bli, men vi liker det vel egentlig ikke. Det ligger altså opp til at det ikke skal finnes andre fjell enn Jerusalem, det vil si Sion eller Tempelet. I åpenbaringen, skrevet lenge etter Templets fall, tas også dette gude-fjellet bort, og lar kun byen stå igjen. Byluft gjør fri, sa man i middelalderen. Det horisontale og slette landskapet, settes i kontrast til den vertikale gudekraften. Det holder med noen elver, men hvor skal de renne ut? Jorden skal være Guds fotskammel. Føttene er, som i hinduismen, det skitneste sted på kroppen, og den kroppsdel Jesus vasket på sine venner. Himmelen er for det meste en flat affære. Jesaiah 40:4, kanskje mest kjent fra en tidlig arie i Händels oratorie Messiahs, uttaler at «hvert fjell, hver haug skal jevnes». Andre fjell er nemlig konkurrenter, og det skal ikke finnes andre guder, heller. Det er lett å få assosiasjoner til de store monokulturene i amerikansk jordbruk.
Noe evig liv, er likevel ikke av gammel-bibelsk opphav. I Jesaja beskrives det nye livet i det nye Jerusalem på halvnomadenes eget vis, som fullstendig og ferdig når det runder hundre år og når ens avkom overlever en selv. Forkynneren mener mennesker lider samme skjebne som dyr. Det evige livet er en idè med sin egen historie, fra fariseere, via den greske kulturverden, omkring Valhall og like inn til harpespill og englevinger.
Den nye verden var på mange måter utformet som en total Yom Kippur, noe som understreker mer enn noe annet at Jesus-skikkelsen er en jødisk karakter og at bibelen, særlig det nye testamente, ikke kan forstås uten å trekke inn den jødiske festkalenderen. Forståelsen av Jesus er ufullstendig uten, og testamentets synoptiske evangelier er på mange måter bygget opp etter festkalenderen. I dag er det det ikke enhver forunt å kjenne denne. Vi har nok med julaften, skiturer og 17ende mai. Mange går glipp av det geniale ved Jesus-skikkelsen, nemlig at oppstandelsen er en litterær størrelse og forståelseskategori, ikke noen live-rapport. Den posisitviske arven og den såkalte phono-logiske sentrismen, troen på sammenfallet mellom ord og det som kan ses, er en bjelke i våre moderne øyne som vi ikke lett klarer fri oss fra. Det er såpass vanskelige ord at selv leseren blir irritert over dem. Den enorme overvekt bibeltro kristendom i dag har, tyder på likevel på at man er blendet.
Langfredagen er skåret over Yom Kippurs lest med Jesus som syndebukken. Fordi dette selvsagt er noe komplekst er det lettere å ty til folkereligiøsitet, til den androgyne blonde og ariske Jesus med bølgende hårlokker som åpner sine armer for snille barn. , og en streng krigsgud som fordømmer syndere. Kristne har ofte ikke hatt nok med Jesus som syndebukk, men søkt etter syndere for å tøyle havet av mennesker. «Helvete, det er de andre», sa franskmannen Sartre da han oppdaget det truende og dype Intet i øynene på sine medmennesker. Den troende Kirkegård er kjent for å hive seg ut på nettopp disse dype favner. "Alla vill til himmelen men ingen vill dö", synger Timbuktu.
