Åse Schmidt og FrP mener visstnok at Obama satte stolen på plass med en religiøst betont innsettelsesseremoni. Jeg tror man skal være forsiktig med å blande ritualer, Obama selv, amerikansk kultur og norsk politikk sammen. I faglitteraturen bruker en uttrykket civil religion om religionens rolle i USA. I et samfunn hvor en sterkt skiller mellom stat og organisert tro, hylller en hver morgen flagget, og anser presidentens embede som gudegitt. Predikanten er en self-made-man med sannheten i kofferten. Tro er på den ene siden sterkt privatisert som big business med telefonisk bønn, postordre-manna, rokokkointeriør og pastellfarger. Tro er inntekter, levebrød og konkurranse om kunder i et evangeliseringsmarked. Samtidig svulmer alles hjerter når presidenten redder verden fra romvesener og redder oss alle fra dommedag. Her nevnes verken Jesus eller Bibelen.
FrP og Åse M. Schmidt har først nå har oppdaget noe her, og prøver å slå politisk mynt på det. Når det blåser om Skaiaa, bordbønner og bibelutdeling er det godt timet. Dette sier mye om både uvitenhet og ambisjoner ute av proporsjon. Kristenhet og kristendom er ikke samme sak, og slett ikke I Statene. Dersom FrP ser etter politiske idealer for sine visjoner om kristenhet, bør de se lengre til høyre enn Obama og demokratene. Ytterst på høyrefløyen finner en de såkalte kristenkonservative. Tilhengere av håndvåpen, dødsstraff og et hvitt Amerika. Man må være forsiktig med hvor en finner sine allierte.
Krefter innen FrP og KrF, de to mest markante verdikonservative partiene, ønsker seg nok en lignende situasjon her i landet. De frykter avkristning og vil så sin framgang i folks uvitenhet. Frykt bunner ofte i uvitenhet. Ut ifra et kristent og humanistisk synspunkt er dette sterkt forledende og urovekkende. Her driver en både med forføring og stemme-melking på en måte som undervurderer kristendommen. Dette lukter nasjonalisme.
I det hele finner jeg FrPs og KrFs mas om avkristning og politisk frelse i en verdikonservativ kristenhet, som både smakløs og ukristelig. Å ta historiens mest radikale skikkelse til inntekt for et politisk ståsted er uheldig. Å ta monopol på den etiske fordring Jesus og kristendommen reiser er uholdbart. Den danske filosofen og teologen Knud Eilert Løgstrup uttrykte seg slik: De eneste politiske partier som den kristne av rent kristelige grunner ikke kan være medlem av, er derfor de såkalt kristelig-politiske partiene. Blir en da medlem fordi en ellers er enig politisk, sier han, bør en i hvert fall arbeide for å få slutt på sammenblandingen mellom politikk og kristendom. Sammenblanding er etter hans og min mening, direkte ødeleggende for budskapet til, ja hele poenget med, Jesus-skikkelsen. Her lefler FrP'ere og KrF'ere seg med krefter de ikke forstår. USA er en anderledes kultur og må forstås som det.
Publisert i Fedrelandsvennen lørdag 31ste januar 2009
