Kommentar til debatten om oppsiktsvekkende bibelsitat i Fedrelandsvennen
Det er vanskelig å uttale seg knapt om noe komplekst. Uenigheten om de ”oppsiktsvekkende bibelsitatene” kan ikke reduseres til et spørsmål om vilkårlig sammenstilling av vers. Saken løses heller ikke med en genretypisk skåltale, slik den professor Hagelia til slutt serverer leseren. Det gir visstnok religiøst meritt og gir en god følelse, om enn på motstanderens bekostning. Bak debatten ligger reaksjoner på både bokstavtro lesing og alminnelig ”magisk” bruk av Bibelen. Noen ser kun faktabeskrivelser og befalinger, mens andre ikler seg en underdanig uvitenhet. Noen finner trygghet i å slå opp på en tilfeldig side, mens andre driller seg i intertekstualitet.
Teologene er heller ikke enige om hvordan Bibelen skal leses. Dette er et ubehagelig faktum. Det økumeniske prosjektet gliper i sømmene. Hvor unisont Ansgarskolens syn er, skal jeg ikke uttale meg om. Det er likevel store uenigheter mellom såkalt konservative, liberale, moderne og progressive kristne, samt trossamfunnene imellom.
Professor Hagelia gir inntrykk av å glatte over det hele med å karakterisere Bibelen som uttrykk for semittenes impresjonistiske gudsforståelse. Noen vil sikkert også lese den realistisk, surrealistisk eller ekspresjonistisk. De fleste har ikke professorens kunnskaper og leser den naivt sola scriptura. Mener Hagelia det finnes en gudsforståelse eller Jesus som er uavhengig av ”sin litterære, historiske eller sosiale sammenheng”?
Her ser vi endelig proppen i det teologiske badekaret. En fryktelig kompleks kristendom rokker de troendes behov for trygghet og forutsigbarhet. Bak lurer konflikten mellom de to pakter, det ondes problem, ad hoc påstander om fri vilje, frelsesbuen, det gnostiske alternativet, antitetisk teologi, kjønn, reformasjon, likestilling og den teistiske forestillingen. Kort sagt, alle badebåtene, navlerusket og alt badevannet som har bidratt til å sette Jesus i kristenhetens hedenske fangenskap.
Det gjør vondt å tenke. Tanken stemples som tvil av en ihuga tro og røskes bort. Noen søker en fundamentalistisk oldtidstro og innbiller seg at man kan hive ut badevannet uten babyen. Noen reagerer med påstander om kristenfobi eller tradisjonskrise, andre med trusler og sinne. Man holder på det kjente og trygge, men vet heller ikke hva man går glipp av. Sisyfos har i hvert fall steinen sin, om ikke annet.
Bibelen løsrives fra sin homiletiske tilblivelse og overveiende semittiske kontekst. Den blir menigmanns telefon til Gud. Jesus er ikke lenger en jødisk mann fra Nasaret. Det egentlig ”oppsiktsvekkende” ved ethvert sitat blir den skremmende erkjennelsen av at de er historiske produkter. De passer ikke uten videre inn i vår moderne virkelighetsforståelse. Det intense behovet for å bemektige seg Jesus og Bibelen er dessverre med på å holde Jesus i hans hedenske fangenskap. Det er trist.
