Nye definisjoner! Ny tilgang!

Muligheten til å utforme regelgivende/stipulative definisjoner er en makt ethvert oppegående og saklig menneske har til å utforme et vitenskappsyn, en filosofi, en ideologi eller en politikk. Dette høres unektelig tørt ut, men er en fantastisk måte å skape ny tilgang til verden på. Her er noen begynnende definisjoner fra min filosofisk-teologiske sandkasse:

"Progressiv peripatisering"

En "essayistisk vandring i et kristent landskap med henblikk på å bryte ned omhegnet trøbbel og virke konstruktivt, om enn (forhåpentligvis) provoserende"

"Peripatisering":

En "intellektuell vandring (v.) hvor en med stoisk innstilling går motstand og miskjennelse i møte, gjerne uten eller ute av takt (kfr. antitaktisk)"

Tanke for dagen:

"Aa ja; det er fulla godt aa kjenne sinFiende," meinte Balle. "Hm," sagde Presten. "JaTidsaandi kann me so visst ikkje vente nokon Venskap av,"heldt Kapellanen fram; "og difor meiner eg det er vaar Plikt aa stride imod ho (…)” -fra Arne Garborg; Ein Fritenkjar

"Oppsiktsvekkende bibelsitater"

Kommentar til debatten om oppsiktsvekkende bibelsitat i Fedrelandsvennen

Det er vanskelig å uttale seg knapt om noe komplekst. Uenigheten om de ”oppsiktsvekkende bibelsitatene” kan ikke reduseres til et spørsmål om vilkårlig sammenstilling av vers. Saken løses heller ikke med en genretypisk skåltale, slik den professor Hagelia til slutt serverer leseren. Det gir visstnok religiøst meritt og gir en god følelse, om enn på motstanderens bekostning. Bak debatten ligger reaksjoner på både bokstavtro lesing og alminnelig ”magisk” bruk av Bibelen. Noen ser kun faktabeskrivelser og befalinger, mens andre ikler seg en underdanig uvitenhet. Noen finner trygghet i å slå opp på en tilfeldig side, mens andre driller seg i intertekstualitet.

Teologene er heller ikke enige om hvordan Bibelen skal leses. Dette er et ubehagelig faktum. Det økumeniske prosjektet gliper i sømmene. Hvor unisont Ansgarskolens syn er, skal jeg ikke uttale meg om. Det er likevel store uenigheter mellom såkalt konservative, liberale, moderne og progressive kristne, samt trossamfunnene imellom.

Professor Hagelia gir inntrykk av å glatte over det hele med å karakterisere Bibelen som uttrykk for semittenes impresjonistiske gudsforståelse. Noen vil sikkert også lese den realistisk, surrealistisk eller ekspresjonistisk. De fleste har ikke professorens kunnskaper og leser den naivt sola scriptura. Mener Hagelia det finnes en gudsforståelse eller Jesus som er uavhengig av ”sin litterære, historiske eller sosiale sammenheng”?

Her ser vi endelig proppen i det teologiske badekaret. En fryktelig kompleks kristendom rokker de troendes behov for trygghet og forutsigbarhet. Bak lurer konflikten mellom de to pakter, det ondes problem, ad hoc påstander om fri vilje, frelsesbuen, det gnostiske alternativet, antitetisk teologi, kjønn, reformasjon, likestilling og den teistiske forestillingen. Kort sagt, alle badebåtene, navlerusket og alt badevannet som har bidratt til å sette Jesus i kristenhetens hedenske fangenskap.

Det gjør vondt å tenke. Tanken stemples som tvil av en ihuga tro og røskes bort. Noen søker en fundamentalistisk oldtidstro og innbiller seg at man kan hive ut badevannet uten babyen. Noen reagerer med påstander om kristenfobi eller tradisjonskrise, andre med trusler og sinne. Man holder på det kjente og trygge, men vet heller ikke hva man går glipp av. Sisyfos har i hvert fall steinen sin, om ikke annet.

Bibelen løsrives fra sin homiletiske tilblivelse og overveiende semittiske kontekst. Den blir menigmanns telefon til Gud. Jesus er ikke lenger en jødisk mann fra Nasaret. Det egentlig ”oppsiktsvekkende” ved ethvert sitat blir den skremmende erkjennelsen av at de er historiske produkter. De passer ikke uten videre inn i vår moderne virkelighetsforståelse. Det intense behovet for å bemektige seg Jesus og Bibelen er dessverre med på å holde Jesus i hans hedenske fangenskap. Det er trist.

(Artikkelen er en respons på innlegg i Fedrelandsvennen primo august 2008.)

Hva er egentlig en antitakt?

Navnet oppstod opprinnelig som et tilnavn på en rent fiktiv skikkelse. Denne skikkelsen brukte jeg i det jeg i hva man godt kan kalle prosess-skriving, ren fiksjon der sinnet selv får vandre i det mytopoetsike fantasilandskapet. Det viste seg straks at antitakten var en heller tragisk profetaktig skikkelse, om enn med uant og uventet styrke og en hang til å se anderledes på sakene. Antitakten ble en bærer for en sinnsinnstilling preget av uanstrengt anomi, en eksistensiell fremmedgjorthet kombinert med kjærlig søken. Antitakten var således en mental konstruksjon for å reflektere over myter, filosofi, etikk og religion. Antitakten vandret i et landskap som han helt klart ofte var i utakt med, men som responderte på hans ørkesløse anomi og bygget solidaritet, empati og ny tro. Han var egentlig ment kuntil hjemmebruk, men var og er et uttrykk for min mentale bevissthet og utvikling som jeg nok aldri kan forlate.

Antitakten ligger et eller annet sted på kontoret mitt. Han ligger et eller annet sted i meg.

Antitakten ble etter hvert navnet på mailadressen min, og som enkelte religiøse mennesker har en hang til å finne guddommelig mening i de rene tilfeldigheter, begynte også antitakten å manifestere seg i andre saksområder.

Jeg møtte antitakten i Peter Pans kamp mot kaptein Krok. I originalen, som er langt blodigere enn Disney-versjonen, er Krok uttrykk for det korrumperte voksenliv med dets krampaktige og overfladiske behov for TAKT OG TONE. Takt og tone var her uavhendelig negativt ladd, bindende, konformt og ubehagelig. Skal man bevare et visst barnlig sinn trenger en det motsatte. Man må vite når og hvordan man bryter normene og gjøre det med omhu. Derav antitakt!

Også andre steder i litteraturen møter en antitakti. I Frank Herbert sin sci-fi bok Dune blir det å gå i utakt, å gå uten gjenkjennelig mønster, en livsnødvendighet for å unngå de grusomme sandormene som lurer i ørkenen. Det interessante er her er ikke selve handlingen eller spenningen, men hvor vanskelig det egentlgi er å ikke ga i mønster eller takt. Det krever vanvittig mye konsentrasjon. Det illustrerer at antitakti ikke skal være lett.

Mens jeg studerte praktisk pedagogikk kom jeg også over tekstene til pedagogen Max van Manen og hans takt-begrep. Selv om jeg slett ikke har noe imot dette fikk tankene på å utvikle dette videre meg til å tenke på en antitaktisk variant. Jeg vil komme tilbake til denne ved en senere anledning. Sentralt i denne er ikke å rakke ned på folk eller oppføre seg uhøvisk, men å bryte de innlærte tankemønstre for å danne selvstendighet, ansvarlighet og behov for egen dannelse. Å gå blindt i takt med massene gir lite utbytte. En antitaktisk pedagogikk kan man blant annet finne tendenser til i den sokratiske samtalekunsten og i zenbuddhistisk veiledning. Det å kunne provosere uten å fornerme eller kverulere er noe jeg øver meg på daglig.

Etter studier i sør-asiatisk religion har jeg opp i gjennom fått øyene opp for kompleksiteten og mangfoldet i mitt hjemlige religiøse univers, det vil si kritenheten. Det forunderer vel ikke leseren at det også her dukket opp noe antitaktisk. Blant gnostikerne fantes en mindre retning som fulgte en læremester kalt Antitactes. Fra HISTORY of the CHRISTIAN CHURCH (se toll-booth.net) kan en lese at:

The name Antitactae or Antitactes, denotes the licentious antinomian Gnostics, rather than the followers of any single master, to whom the term can be traced.

Gnostisisme sammen med nytt innen såkalt progressiv og liberal kristendom har gitt rom for mye interessant materiale. Mer om dette siden.

Som det her går fram er det det mye å ta fatt i. Det har etter hvert kommet meg for dage at det også finnes/har fantes et tysk band og en you-tube blogger som også benytter seg av navnet antitakt. Jeg har ingen befatning med disse. Antagelig er bruken av ordet mer preget av å ville være punkaktig, røft og ute av forventet takt. Det har sikkert noe for seg det, men er nok lettere å finne i samtidsmusikk.

Slik går det til at en filologkandidat blir forsket på seg selv av seg selv og av tilfeldighetenes omstendigheter. Velkommen til videre antitaktisk anomi. Hva jeg legger i anomi vil jeg spare til en annen gang...